1 Innledning
Hamsun visste nok at hans siste bok, På Gjengrodde Stier, ville skape heftig debatt. Hans handlinger under krigen og skandalen rundt arrestasjonen og innleggelsen på mentalsykehus var et omdiskutert tema, og denne boken lovet å gi innblikk i Hamsuns ståsted og formidle hans syn på saken. Ville han forsøke å forsvare seg, eller ville han kanskje bare forklare årsakene til sine handlinger på en saklig måte?
Etter lange forhandlinger med ulike forlag ble På Gjengrodde Stier endelig utgitt i 1949. Verket har siden blitt klassifisert under mange selvbiografi-relaterte betegnelser, fra en enkel dagbok til et forsvarsskrift eller til og med en apologi, men enda flere analyser behandler det som en ren selvbiografi – eller i det minste som et selvbiografisk verk – men Hamsun-biografen Jørgen Haugan advarer mot at det er en «overflatisk sett [...] sjarmerende bok. [men] under overflaten dreier det seg om en uforbederlig nazists selvforsvar».1 Spørsmålet blir da: Hvis verket ble skrevet som et «forsvar», og Hamsun anså seg selv som uskyldig, var det da hans intensjon å skape et skjønnlitterært verk som selvforsvar? Kan På Gjengrodde Stier i så fall fortsatt kalles en selvbiografi?
I denne teksten vil jeg undersøke selvbiografisjangerens historie og vesentlige kjennetegn. Jeg vil særlig presentere den franske litteraturforskeren Philippe Lejeunes teorier om hva som konstituerer en selvbiografi. Til slutt vil jeg anvende disse teoriene på På Gjengrodde Stier for å avgjøre om verket utgjør en selvbiografi i Lejeunes forstand.
For å kunne svare på dette sentrale spørsmålet vil jeg først analysere de hendelsene som motiverte Knut Hamsun til å skrive På Gjengrodde Stier. Kapittel tre tar for seg definisjonen av en selvbiografi, særlig i forhold til Philippe Lejeunes Den Selvbiografiske Pakt. I det fjerde kapittelet blir teoriene som er redegjort for i forrige kapittel, anvendt på På Gjengrodde Stier.
2 Om personen Knut Hamsun
Selv de tidligste detaljene om Knut Hamsuns liv er tåkete av halvsannheter og noen ganger ren fiksjon. Med utgivelsen av sin første litterære suksess – det banebrytende verket Sult i 1890 – begynte han å skape seg en offentlig persona. Han oppga en yngre alder og tok avstand fra alle verkene han hadde skrevet før boken Bjørger, som kom ut i 1878.2 Han unngikk også å snakke offentlig om oppveksten sin. Da litteraturkritikeren Edvard Brandes ba ham om flere detaljer, svarte Hamsun i et brev bare at han var en mann som «[ble] født til sjøs og vokste opp i en norsk fjellbygd».3 Mens Haugan mener at Hamsun gjorde dette for å «gjøre seg selv mer interessant»4, mistenker Sigrid Combüchen at han gjorde dette mer for å beskytte privatlivet sitt.5
Uansett hvilke motiver Hamsun hadde for å skape disse ‘mytene’, ble mange av dem – særlig de som handler om hans yngre år – videreført etter hans død, ikke minst på grunn av den eldste sønnen Tore Hamsuns biografi Knut Hamsun: Min Far. Boken ble utgitt i 1952 med det formål å rehabilitere farens rykte, og den beskrev Knut Hamsun som en person som kom fra en adelig bondeslekt, hvis slekt kunne spores tilbake til den første kongen av det samlede Norge, Harald Hårfagre.6
I virkeligheten ble Knut Hamsun født som Knud Pedersen i fattigdom i 1859. Han tilbrakte de tre første årene av sitt liv på en gård i Lom, før faren, Peder Pedersen, flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy. Der i nord kunne Hamsuns foreldre tjene til livets opphold.
Hamsun vokste opp hos sin onkel, Hans Olsen. Mens Tore Hamsun fremstiller ham som en «slem» onkel, peker Haugan på at Hans sosiale posisjon gjorde det mulig for den unge Knut Hamsun å gå på skole og få sine første jobber.6
Hamsuns tidlige liv ble imidlertid mest forandret etter at han møtte forretningsmannen Erasmus Zahl. Zahl ga Hamsun nok penger til å kjøpe fine klær og reise til København, datidens kulturelle sentrum i Skandinavia.
Etter hjemkomsten fra Danmark reiste Hamsun rundt i verden, blant annet to ganger til Amerika, og høstet erfaringer som skulle spille en viktig rolle i hans verk Sult. Høydepunktet i Hamsuns litterære karriere kom imidlertid i en alder av 61 år, da han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1920 for boken Markens Grøde.
Hamsun ble sammen med nobelprisvinneren Bjørnstjerne Bjørnson regnet nå som Norges stolthet,7 dog da andre verdenskrig brøt ut, ble Hamuns ry raskt svekket.
2.1 Hamsun og nasjonalsosialismen
Selv om det fantes tegn på at Hamsun delte nazistenes ideer allerede før NSDAP kom til makten,8 ble hans tanker først eksplisitt tydelige for nordmennene etter krigsutbruddet. Allerede i 1934 støttet han offentlig Adolf Hitler og Vidkun Quisling, den nazistiske kollaboratøren som ledet regjeringen under okkupasjonen av Norge.9
Han hyllet Quisling som «den urikkeligste Leder for den største nasjonale Opgave»10 og skrev ofte artikler i partiavisen Fritt Folk.11 En av hans mest kjente artikler under krigen sto på trykk i denne avisen 4. mai 1940, en måned etter den tyske invasjonen av Norge, der han forsvarte erobringen og oppfordret nordmennene til å innstille all motstand:
Da englenderne i sin uhyre villskap trengte inn i Jøssingfjord og krenket vår selvstendighet, da gjorde dere ingenting. Da englenderne siden la miner langs vår kyst for å føre krigen inn på norsk jord, da gjorde dere heller ingenting. Men da tyskerne besatte Norge og hindret at vi fikk krigen inn i landet – DA gjorde dere noe. […] NORDMENN! Kast børsa og gå hjem igjen. Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni mot oss og alle nøitrale.12
Hans mest beryktede artikkel ble imidlertid skrevet helt på slutten av krigen og sementerte bildet av Hamsun som en innbitt nazist. Dagen før frigjøringen av Norge publiserte han en nekrolog over Hitler i Aftenposten:
[Hitler] var en Kriger, en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner. Han var en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang, og hans historiske Skjebne var den, at han virket i en Tid av den eksempelløste Raahet, som tilslut fældte ham.13
Ikke bare de mange artiklene, men også hans mange besøk hos høytstående nazister – deriblant Goebbels og Hitler selv – og hans manglende vilje til å bruke sin innflytelse hos disse maktpersonene til å hjelpe dømte norske krigsfanger, fikk opinionen til å snu, og man begynte å lure på om Hamsun enten var nazist eller senil. Han var tross alt 89 år gammel på det tidspunktet.
Den 26. mai 1945 kom politiet til Hamsuns gård Nørholm for å sette ham og kona i husarrest. En artikkel i Arbeiderbladet samme dag begynte å spre dette bildet av Hamsun som en forvirret gammel mann:
Familien Hamsun har vært så sterkt engasjert i det landsforræderi som quislingene gjorde seg skyldige i, at myndighetene straks burde har sikret seg dem alle. Også den gamle, senile og forfengelige Knut Hamsun. [Forfatterens uthevelser]14
Etter 19 dager i husarrest ble han innlagt på det psykiatriske sykehuset i Grimstad, 15 der hans mentale evner skulle testes av professorene Gabriel Langfeld og ørnulf ødegaard. De konkluderte med at Hamsun ikke var senil, men at han hadde «varig svekkede sjelsevner».16 På bakgrunn av denne diagnosen ble straffesaken mot Hamsun henlagt 16. desember 1947, og han ble idømt en ruinerende bot på 425 000 kroner.17
Hamsun, som anså rettssaken som unødvendig og krenkende, forsvarte sin mentale integritet på den måten han visste best: Han satte pennen til papiret og skrev sin siste bok, På Gjengrodde Stier.
3 Selvbiografien – en oversikt
Før spørsmålet om i hvilken grad På Gjengrodde Stier er å betrakte som en selvbiografi kan besvares, er det nødvendig å ta stilling til spørsmålet om hva en selvbiografi egentlig er.
Begrepet «selvbiografi» er satt sammen av de gammelgreske ordene αὐτός (‘selv’), βίος (‘liv’) og γράφειν (‘å skrive’). Man kan derfor anta at en selvbiografi i sin ‘reneste’ form er en selvskrevet fortelling om ens eget liv. Helga Schwalm definerer faktisk sjangeren på følgende måte: «In very concise terms, it is a narrative account of a person’s life or a substantial part of it, written by him/herself.»18
Vår nåværende forståelse av hva som utgjør en selvbiografi, er et produkt av mange tiår med hermeneutisk forskning og debatt, og det er derfor vanskelig å si hva den første selvbiografien var. De tidlige eksemplene på verk som kan betegnes som selvbiografiske, varierer mye i form, struktur og innhold. Mens Platons syvende brev, der han skriver om sine opplevelser på Sicilia, ofte trekkes frem som et eksempel på en tidlig selvbiografi, fremhever Wagner-Egelhaaf den romerske keiseren Aurelius Augustinus Confessiones (354-430 e.Kr.) som det «ledende paradigmet i selvbiografiens historie».20 De 13 bøkene oppfyller mange av de kriteriene som regnes som grunnlag for en selvbiografi, nemlig «die kontinuierliche Darstellung eines Lebenszusammenhangs und die Reflexion des Schreibenden auf das eigene Ich».21
Middelalderen var ikke en særlig produktiv periode for selvbiografier i klassisk forstand, men Georg Misch identifiserer i sitt hovedverk Geschichte der Autobiographie (‘Selvbiografiens historie’) mange selvbiografiske verk, som ifølge Philippe Lejeune heller bør kategoriseres som ‘nabosjangre’ til selvbiografien (jf. s. 7), som dikt, brev, rapporter og historieskriving.19
Den sveitsiske kunst- og kulturhistorikeren Jacob Burckhard peker på fremveksten av individuumet i tidlig moderne tid som en forløper for den moderne selvbiografien slik vi forstår den i dag.20 Før denne tiden var de som regel skrevet av aristokratiet – for eksempel Jammers Minde, skrevet i 1674 av den danske grevinnen Leonora Christina. Ifølge Wagner-Egelhaaf skyldes selvbiografienes renessanse i borgerskapet den pietismen-bevegelsen. Denne slags «pietistiske selvbiografien» førte til at fokuset ble flyttet «bort fra den ytre sosiale virkeligheten [...] og konsentrert om beskrivelsen av ens egen sinnstilstand og indre følsomhet»,21 og dermed flyttet sjangeren litt nærmere vår nåværende oppfatning.
Begynnelsen av 1800-tallet brakte med seg en klassiker i den selvbiografiske litteraturen: Goethes Dichtung und Wahrheit (‘Dikting og Sannhet’). Dette verket regnes som den perfekte representasjonen av «den fulle konvergens av alle de faktorene som utgjør [det] moderne synet på22 og ble til og med beskrevet som «sjangerens høydepunkt og kulminasjon».23 Det kanskje viktigste bidraget til sjangeren er det ‘dikt’ aspektet, som i dette verket finnes ved siden av sannheten. Dette er også et aspekt som gjentatte ganger har utløst diskusjoner blant litteraturforskere etter at boken kom ut - kan et verk med så mye fiksjon regnes som en selvbiografi?
3.1 Definisjon av en selvbiografi: Philippe Lejeunes «selvbiografiske pakt»
I møte med århundrer med debatter og spørsmål bestemte den franske litteraturforskeren Philippe Lejeune seg for å avklare så presist som mulig hva som utgjør en selvbiografi, og for å skape en klar definisjon av sjangeren. I verket Le Pacte Autobiographique (1975) lanserer han ideen om en pakt mellom forfatteren og leseren. I denne pakten lover forfatteren å fortelle historien om sitt liv «i sannhetens ånd», noe som står i kontrast til en «fiksjonspakt», der det ikke er noen forventning om at historien skal forstås som fakta.24
For det første definerer Lejeune fire kategorier som en selvbiografi må oppfylle for å kunne defineres som en slik:
- Språklig form:
- narrativ
- prosa
- Tema: individets liv, personlighetens historie
- Forfattersituasjon: identitet mellom forfatteren (hvis navn refererer til en faktisk person) og fortelleren
- Fortellerens posisjon:
- Identitet mellom fortelleren og hovedpersonen
- Retrospektivt narrativt perspektiv28
Med utgangspunkt i disse ‘reglene’ definerer Lejeune ikke bare hva en selvbiografi er, men avgrenser den også fra hva den ikke er. Lejeune presenterer biografien som det motsatte av selvbiografien,29 men utelukker også blant annet memoarer, autofiksjon, dagbøker og essays. Biografier skiller seg kanskje klarest fra selvbiografier, ettersom de er skrevet av en tredjeperson. Memoarer skiller seg fra selvbiografier fordi de ikke oppfyller det andre vilkåret: Memoarer er som regel erindringer om en berømt person i embets medfør, som «ikke tar sikte på selvet, men på subjektet i det offentlige liv».25 I autofiksjon (en roman skrevet i jeg-form) er hovedpersonen ikke identifisert som forfatter. Dagbøker forteller ikke nødvendigvis fra et retrospektivt perspektiv, og essays er vanligvis ikke skrevet som en fortelling.26
Wagner-Egelhaaf mener imidlertid at disse «nabosjangrene» ikke kan skilles klart fra kategorien selvbiografier.27 Jeg deler til en viss grad hennes oppfatning og vil også si at i hvert fall memoarer og kanskje til og med dagbøker kan regnes som undersjangre av selvbiografien. Selv Lejeune innrømmer at kategoriene hans er «varierende overbevisende»,28 men insisterer likevel på at et verk «hovedsakelig» skal oppfylle hver kategori.29
De eneste kategoriene som ifølge Lejeune er "uunnværlige", er 3 og 4a: «For at det skal være en selvbiografi [...] må det være identitet mellom forfatteren, fortelleren og protagonisten.»30 For det første forsøker han å definere hvordan disse aktørene kan identifiseres og knyttes sammen.
Av alle oppgavene er det lettest å identifisere forfatteren, fordi forfatteren av en bok er den personen hvis navn står på tittelsiden.31 Selv om verket er skrevet under pseudonym, skaper ikke dette noen identifikasjonsproblemer, forutsatt at forfatteren er allment kjent under pseudonymet (dvs. at det foreligger en «anerkjent identitet»).32.
En forbindelse mellom fortelleren og hovedpersonen tydeliggjøres vanligvis gjennom bruk av jeg-form, men dette er ikke obligatorisk (selv om unntak er sjeldne): Lejeune viser til eksempler på selvbiografier som er skrevet i tredje person, og forklarer at dette stilistiske grepet ofte kan skape en viss distanse, for eksempel av stolthet eller beskjedenhet.33 Det viktigste for Lejeune er at denne forbindelsen finnes, selv om den ikke er umiddelbart gjenkjennelig.
Etter at aktørenes identiteter er fastslått, må det etableres en «navneidentitet» mellom alle tre, noe som kan gjøres enten implisitt eller åpent. En implisitt identitet skapes enten gjennom bruk av titler eller undertitler som «historien om mitt liv», «en selvbiografi» osv. eller gjennom et «introduksjonsavsnitt» som ikke etterlater noen tvil hos leseren om jegets identitet.34 Ved åpenbar identitet bærer hovedpersonen i teksten samme navn som forfatteren på omslaget.35
Navneidentiteten er lett å etablere hvis alle tre komponentene er kjent. Ideelt sett bør boken for eksempel hete «Mitt Liv», ha forfatterens navn direkte på omslaget og innledes slik: «Da jeg ble født i 1950, ble foreldrene mine enige om at jeg skulle hete [forfatterens navn]». En selvbiografisk pakt er umiddelbart inngått, og boken er helt klart – ifølge Lejeune – en selvbiografi.
Hvis hovedpersonens navn ikke er det samme som forfatterens, kan det ikke være en selvbiografi, men må være en roman. Men hvis hovedpersonens navn mangler eller ikke er nevnt, er saken mer kompleks. En selvbiografisk pakt kan bare inngås med en klar tittel eller et forklarende forord. Ellers er det mulig å inngå en romanpakt (f.eks. hvis verket har en undertittel i betydningen «en roman av XY») eller at forfatteren ikke inngår noen pakt i det hele tatt, og verket forblir helt udefinert.36
4 På Gjengrodde Stier som selvbiografi i Lejeunes forstand
At Hamsuns siste verk oppfyller betingelsene (1a) og (1b) er udiskutabelt: På Gjengrodde Stier er en fortelling skrevet på prosa, om enn på en noe ukonvensjonell måte. Hamsun kommenterer selv bokens struktur i et brev til Sigrid Stray: «Det er jo ikke en Bok som man søker sig til at læse som en Roman, den maa læses som den er skrevet: i Stubber, i ‘Drypp.’»37 Disse «dråpene» varierer veldig i lengde (det siste avsnittet er bare 11 ord langt) og har ofte ingen logisk sammenheng. Og selv om første og siste avsnitt angir start- og sluttdato for fortellingen – henholdsvis 26. mai 1945 og 24. juni 1947 – følger de 57 avsnittene imellom ikke noen kronologisk tråd, men forteller om hendelser som i noen tilfeller ligger 80 år tilbake i tid, blant annet om barndomsopplevelser og amerikareiser.
Man kan derfor si at På Gjengrodde Stier også oppfyller Lejeunes andre kategori: Det er den «individuelle [...] historien om en personlighet» som behandles. Lejeune stiller ikke krav om at en selvbiografi må følge et foreskrevet mønster. Han sier heller ikke at den må fortelles i kronologisk rekkefølge, selv om dette skulle være den angivelig mest logiske måten å fortelle en livshistorie på.
Lejeunes tredje kategori handler om forfattersituasjonen, nemlig «identiteten mellom forfatteren (hvis navn refererer til en faktisk person) og fortelleren».38 Her er situasjonen med På Gjengrodde Stier ikke like klar. Identifikasjonen av forfatteren er i det minste uproblematisk: Selv om ‘Knut Hamsun’ er et pseudonym for Knud Pedersen, er det ifølge Lejeune en anerkjent identitet, siden Hamsun skrev praktisk talt alle sine verk under dette navnet. Vanskelighetene begynner når vi forsøker å knytte Knut Hamsun til fortelleren. Boken har ingen undertittel som eksplisitt henviser til en selvbiografi, og navnet i seg selv kan være misvisende. På Gjengrodde Stier kunne for eksempel peke på vandringsstiene i hans skjønnlitterære verk, Vandertrilogien.
Et annet problem er at hovedpersonen ikke nevnes ved navn, bortsett fra på de sidene hvor han forteller om sine reiser til Amerika, og selv der tiltales han som «Nut». Antakelig forsøker Hamsun her å gjengi den amerikanske uttalen av fornavnet hans, ettersom /kn/ er et ukjent fonem på engelsk, men hva Hamsun har tenkt bak dette, blir ikke forklart i boken.
Til tross for disse vanskelighetene gir de to første linjene leseren nok informasjon til å være relativt sikker på hovedpersonens identitet:
Året er 1945. Den 26. mai kom politimesteren i Arendal til Nørholm og forkynte husarrest for min kone og meg for 30 dager.39
Den informerte leser vet at Hamsun og kona Marie ble arrestert 26. mai 1945, og han vet også at Hamsun var så nært knyttet til herregården Nørholm at han gikk under tilnavnet «dikteren på Nørholm». Dermed er en implisitt navneidentitet etablert.
Det trekkes flere paralleller til Hamsuns velkjente liv, som bare synes å styrke den selvbiografiske pakten, ikke minst detaljene om innleggelsen på psykiatrisk avdeling i Grimstad. I avsnitt 27 finner vi et brev som Hamsun skrev til statsadvokat Sven Arntzen 23. juli 1946. Dette brevet, nøyaktig slik det er gjengitt i På Gjengrodde Stier, er arkivert i Hamsuns korrespondansearkiv.40 I avsnitt 51 siterer han utskriften av sin forsvarstale, så realistisk at han til og med bruker rettskriverens stavemåte og ortografi i dette avsnittet.41
På den annen side finnes det også steder der fortellingen avviker fra sannheten. Steinar Gimnes påpeker at selv om Hamsun skriver om et møte med Paul Botten-Hansens far, kan dette ikke ha funnet sted fordi Botten-Hansen døde i 1869. (Interessant nok var Hamsun ni år gammel da Botten-Hansen døde – samme alder som Hamsun tillegger seg selv ved det påståtte møtet med faren.42 Er dette fiksjon, slik Gimnes hevder,43 eller er Hamsun bare en gammel mann som blander sammen historier i hodet sitt?)
Er På Gjengrodde Stier så en selvbiografi i Lejeunes forstand? Det faktum at det ikke kan knyttes noen eksplisitt forbindelse mellom forfatteren og hovedpersonen, betyr etter min mening at det ikke er tilfelle. Det er imidlertid Hamsun selv som gir den endelige dommen over Lejeune: Midt i boken skriver han «jeg skriver ikke levnetsløp»,44 et eksplisitt brudd på den selvbiografiske pakten. Med disse ordene avslører Hamsun for leseren en «bekreftelse på fiksjonaliteten»,45 og derfor har vi ifølge Lejeune ikke noe annet valg enn å diskvalifisere boken som en selvbiografi.
4.1 Sjangerproblemet
Så hvis det ikke kan være en selvbiografi, hva annet skal verket da kategoriseres som? Lejeune har en klar idé: På Gjengrodde Stier bør kategoriseres som en «selvbiografisk roman». Ifølge selvbiografipakten skal hovedpersonen i en selvbiografi utvilsomt være samme person som forfatteren, men en selvbiografisk roman kan ha visse «gradsforskjeller», der forfatteren overlater til leseren å avgjøre om boken er en saklig gjenfortelling av hans liv.46
I brevene sine snakker Hamsun selv som regel bare om «Boka» når han omtaler På Gjengrodde Stier, og selv om han i «boka» benekter at han har skrevet en selvbiografi, ser han heller ikke ut til å ha betraktet verket sitt som fiksjon – i hvert fall ikke helt. I et brev til Christian Gierløff skrev han «det har vært haard at skrive det jeg har skrevet av ‘Boka’. Det vilde ha vært langt lettere [for] meg at skrive en Roman eller en Fortælling.»47 og at han gjør «bare et lite Forsøk paa at føre en stakkars Dagbok, litt Refleksjon, litt Dikt [og] litt Sandhet».48 Uansett hvordan Hamsun valgte å definere sitt siste verk, synes det klart at det, i likhet med hans tidlige biografi, var nøye utformet for å gi verden et finere og edlere bilde av seg selv, mer passende for en nobelprisvinner.
4.2 Begrunnelse eller rehabilitering?
Både Jørgen Haugan49 og Sigrid Combüchen50 Både Jørgen Haugan og Sigrid Combüchen beskriver derfor På Gjengrodde Stier som et «selvforsvar», men jeg er ikke helt enig i konklusjonen deres. Hamsun skriver så lite om sin virksomhet under krigen at det ikke er mye han kan forsvare seg mot. Den viktigste passasjen som omhandler forsvaret (forsvarstalen i retten) var allerede offentlig kjent, så dette tjente bare til å gjenta og forsterke Hamsuns insistering på at det han gjorde – hva det enn måtte ha vært – gjorde han i sitt lands tjeneste.
Et område der På Gjengrodde Stier utvilsomt er et forsvar, er imidlertid i sitt forsvar mot diagnosen «varig svekkede sjelsevner». Linda Hamrin Nesby mener til og med at Hamsun skrev boken for å ta et aktivt oppgjør med psykologikerne Langfeldt og ødegaard,51 og den harde kritikken mot Langfeldt i boken synes å bekrefte dette. På et metaplan er verket i seg selv et bevis på at Hamsun fortsatt var like briljant i en alder av 90 år som han var da han skrev sin siste bok, Ringen Sluttet (1936). Hans forlegger, Harald Grieg, mener at han har lykkes med dette: «Den skildring Hamsun her gir […] motsier […] på en helt overbevisende måte de psykiatrisk sakkyndiges uttalelse, hans ‘varig svekkede sjelsevner’»52.
Jeg er mest overbevist av Alvhild Dvergsdals tolkning av Hamsuns motiver. I sitt bidrag presenterer han ideen om at På Gjengrodde Stier snarere bør leses som en «avvæpning»:
Boka er motivert og grunnleggende preget av målet fra en sterkt pengetrengende forfatter – om at den skal bli lest og kjøpt, generere inntekter og også sparke i gang salg fra foregående forfatterskap. To skrivestrategier vises i boka: En rapportstil som åpner boka og virker avvæpnende – og en fabulerende stil som gjør seg stadig mer gjeldende og som inviterer leseren inn i Hamsuns fiksjonsverden på nytt.53
Dvergsdal argumenterer overbevisende for at Hamsun bevisst har brukt en lystig og jovial tone i begynnelsen av boken for å tiltrekke seg leseren, før han i andre halvdel av boken går over til en mer alvorlig og fortellende stil. Han sammenligner Hamsun i På Gjengrodde Stier med hovedpersonen i gjennombruddsromanen Sult, som innser at det å være åpen og vennlig kan virke «avvæpnende».53
Med dette målet for øyet visste Hamsun at han måtte ta i bruk alle sine litterære evner, og at både historien han ville fortelle og metodene han ville bruke, ville kreve en viss grad av kunstnerisk frihet. Derfor var den velskrevne selvbiografiske romanen det perfekte verktøyet for oppgaven: ujålete nok til å vise frem hans fortsatt sterke mentale evner, men likevel troverdig nok som selvbiografi til at leseren kunne identifisere den sympatiske hovedpersonen som Hamsun.
Om han lyktes med det, kan diskuteres den dag i dag. Mer enn 70 år etter sin død er han fortsatt en kontroversiell skikkelse, både i Norge og i utlandet.